Problemstilling

I følgende avhandling skal vi se på sms språket. I dette nye mediet har det dannet seg en egen uttrykksform, nærmest et eget språk, noe som i grunnen er naturlig siden dette mediet i stor grad er forskjellig fra andre former for kommunikasjon.

For det første ligger det begrensninger i hvor mye tekst man kan skrive i en tekstmelding, 160 tegn per melding, dette har ført til en rekke forkortelser i språket for å kunne få plass til mer informasjon. Andre årsaker til at disse forkortelsene kan bli et problem er at meldingene oftere kan missforstås, slik at selv den koseligste beskjeden kan få en uventet reaksjon hos mottakeren. Flere grunner til at forkortelser blir stadig mer vanlig er fordi at de færreste ønsker å bruke unødvendig mye tid på å skrive tekstmeldinger, og tyr derfor til forkortelser for å redusere skrivetiden.

I enkelte aldersgrupper og sosialgrupper har dette egne språket også en viss status; det forventes nærmest at man skriver med forkortelsene, selv ved korte beskjeder. Det som skjer da er at forkortelsene gjerne blir for interne mellom en gruppe mennesker, noe som da fører til at sms språket blir noe vanskeligere for andre å forstå.

Sms språket blir som nevnt brukt av mange, men ikke av alle. Andre mobilbrukere bruker for eksempel dialekter eller annen grammatisk riktig norsk.

Hva skiller språket ungdommen bruker i tekstmeldinger fra regelrett norsk? Hva slags forskjeller finnes i måten gutter og jenter skriver en sms på? Og hva er det som preger smsene til disse to forskjellige kjønnene? Kan man merke noen forskjeller på hvordan ungdommene utrykker seg skriftlig ellers? Er eventuelle påvirkninger positive eller negative?